En syk(t) god bok!

Chuck Palahniuk er en relativt kjent forfatter, med den geniale Fight Club boken under beltet, samt den kanskje mer kjente filmatiseringen.

Han har og skrevet boken Survivor, som er noe utenom det vanlige. Den starter på side 300-og-noe, og slutter på side 1. I boken møter vi Tender Branson, en av de overlevende fra Creedish kirkesamfunnet, hvor de aller fleste hadde begått selvmord.

Boken starter med beskrivelser av arbeidet. Her skildrer Tender, som er en tittel mer enn et navn, hvordan man best får blodflekker ut av tepper og klær, samt hvordan man fikser skuddhull. Han arbeider for et par som er en satirisk framvisning av konformist-samfunnet. De ringer han og spør om hvordan man korrekt skal spise forskjellige retter. Tender snakker om hvordan han spiser hummer, og hvordan han nesten har spist hele før han kjenner hjertet til hummeren slå.

Senere får vi vite om hvordan han ser på underholdning. Som i andre av Palahniuks bøker trives hovedpersonen med lidelser. Han operer en nødtelefon, hvor han sier til alle som ringer, i søk etter trøst, at de burde begå selvmord.

Boken er helt utenfor det vanlige. Palahniuk skriver forfriskende - langt fra vanlige konvensjoner om hva man kan og ikke kan skrive. Til dels ekstremt humoristisk, noen ganger forferdelig ekkelt, og totalt absurd. Fra introduksjonen med forskjellige matretter, til flykapring er dette en bok så utenfor det vanlige at den er herlig å lese.

Bilde fra http://bouvardpecuchet.clarence.com/archive/images/survivor_palahniuk.jpg

Jungelboken!

Foredraget og workshop'en var såpass lenge siden at jeg ikke husker mye av hva som forgikk. Likevel var det flott å bli litt mer involvert, både via dans, og Adils "foredrag." Jeg var skeptisk til hele oppsetningen da jeg i grunn ikke har så mye til overs for teater: har vært på Broadway og likte det lite da. Så for meg dette som en new-age oppsetning av en gammel klassiker med unødvendige virkemidler brukt kun for å skape litt PR. Tok nok feil der.

Av det som sitter igjen av inntrykket fra Adils foredrag var det at han hadde bakteppet for rollen klart I hodet, og beskrev sin oppvekst, hvor det var tydelig at han kjenner til Mowglis situasjon fra et unikt perspektiv, I forhold til dette med å finne sin egen identitet, og det med å tilhøre en gruppe. I stykket så vi Mowgli være kasteball imellom de forskjellige sosiale gruppene, og om en reagerer på en litt spesiell (se: effekt av fleinsopp på skribenter) karakterisering av nevnte grupper, reagerer man ikke I det minste på Adils tolkning av rollen.

Ble veldig (positivt) overasket, da det hele var godt framført -- og gjennomført. Det virket som om det var noen logiske brister i forhold til hvordan jeg ville sett på den originale historien. Dog er det kanskje på tide å oppdatere den, og da vil det jo selvsagt følge med noen inkongruente strekninger i framvisningene.

Temaet var tidløst, men likevel klarte stykket å fange nåtidens perspektiv. Med en drag-basert Bagheera, nynorsk Balloo og en jakal som referer tydelig til nåtidens matproblemer virket det ikke som den gamle historien det egentlig er.

Det var og veldig engasjerende med allusjoner til flere populære filmer, kanskje spesielt Kill Bill, noe som gjorde stykket veldig underholdende. Dette kom kanskje på bekostning av sammenhengen I oppstillingen, men … hva så?

Stykket kan anbefales på det sterkeste til de som ikke har sett det!

Bilde fra http://www.detnorsketeatret.no/.