Filmvaner

Jeg ser mye på film. Likevel er det ingen fastsatt rutine. Jeg ser ikke en film hver dag klokken 18:32, og jeg ser ikke X antall filmer i uken. Jeg ser på film når jeg har lyst til det, og da kan det godt være en uke med 14 filmer, og en uke hvor jeg ikke orker å skru på TVen i det hele tatt.

I forhold til sjanger tenker jeg lite. Har sett filmer som jeg liker innen de fleste sjangre, selv om jeg alltid har hatt en forkjærlighet til krigsfilmer. Ellers handler det om at filmen må gripe tak i seeren fort. Om den først har gjort det, vil resten av filmen bli mottatt veldig godt. Om filmen er kjedelig i starten vil den miste mye av vår interesse, og vi oppfatter den som relativt kjedelig, selv om store deler av handlingen kan være god og engasjerende.

Nå til dags er det langt imellom gode filmer. Mange er gamle filmer, reformatert for et ny generasjon av seere. Originale filmer har så godt som forsvunnet fra Hollywood. Hvis filmen ikke er en remake, kan du nesten banne på at du i bunn og grunn har sett historien før, om ikke flere ganger. De fleste filmer følger det en kan se på som en mal. Da er det ikke vanskelig å tenke seg hva som kommer til å skje i filmen, og den blir ikke spennende.

Yndlingsfilmene blir det da langt imellom. The Shawshank Redemption, Apocalypse Now, Pulp Fiction, The Godfather trilogien, Fight Club, Layer Cake, The Thin Red Line, og Trainspotting topper listen. Alle har til dels originale historier, eller innfallsvinkler, og griper seeren innen de første fem minuttene.

En film som gjør dette spesielt godt er Trainspotting:


Det som skal til er i bunn og grunn bare en god dose originalitet. Jeg bedømmer en god film ved at jeg sitter på kanten av setet og ikke vet hva som kommer til å skje. At de onde taper, og de gode vinner blir da noe repetitivt og kjedelig. Det filmene overfor har til felles er at utfallet enten er forskjellig fra det en skulle trodd, eller at man kommer til slutten på en uforventet måte.

Bilde fra Layer Cake hentet fra Thisisamericansoccer.com

Mitt Liv som Hund (Nei, ikke mitt liv)

...

Er usikker på hva jeg skal skrive om denne filmen. Den var litt morsom, som en gresk tragedie; skjønte ikke så mye av den, men lo halvparten av tiden.

Mitt Liv som Hund kom ut i 1985, og er regissert av Lasse Hallström. Den omhandler gutten Ingemar sin oppvekst, preget av morens sykdom. Ingemar, og broren Erik er ustyrlige, og skaper problemer og frustrasjoner for moren. Det når er punkt hvor hun ikke lenger har krefter til å ta hånd om dem, og da faren visstnok jobber med bananbåter ved ekvator blir de sendt for å bo hos andre familiemedlemmer. I flyttingen mister Ingemar hunden sin, Sickan, som blir sendt til et "hundepensjonat" -- I den forstand at avliving er permanent pensjonering. Tapet preger Ingemar, som ikke før senere finner ut at hunden ikke bare er sendt bort, men faktisk er borte. Han blir det legene kaller spik spenna gææærn' når han finner ut at hunden ikke får daglige turer i Sveriges flotte natur, men heller en lengre løpetur på de evige jaktmarker.

Hvis en vil gå dypere kan en nok det. Om en ikke vil gå dypere, så har man kanskje ikke noe valg. Uansett. Historien kan sies å være en erketypisk modningfortelling. Ingemars vei til de voksnes rekker er brutal, med et dysfunksjonelt hjem i bakgrunnen. Og forskjellige adferdsproblemer som sporadisk bjeffing, og drikkeproblemer. Ingemar fantaserer konstant om at moren skal komme tilbake fra sykehuset, og at hun skal være lykkelig igjen. Samtidig pågår det hele tiden en sammenlikning med andre, mindre trivelige situasjoner. Ingemar reflekterer at han i hvert fall ikke har det så ille som Laika; ofret for menneskehetens utvikling.

Vil og benytte meg av sjansen til å si at det burde ha vært gitt en bedre beskjed om hva oppgaven ville være. "Skrive en tekst om filmen" var noe jeg trodde fokuserte på mer abstrakte temaer fra handlingen enn konkrete beskrivelser av billedutsnitt, og kamerafokus.

Selv vil jeg påstå at filmen ikke er så 'random' som en tror, hvis en ser på filmen med et smil. Den tar opp seriøse temaer om det å vokse opp, deriblant seksualitet og det å takle en vanskelig hjemmesituasjon. Kanskje er heller ikke tankene om Laika så søkt som en først tror. Laika, i likhet med Ingemar, blir kastet ut i en eksistens han ikke har noen kontroll over. Da moren dør, har Ingemar ingen vei tilbake til bakken. Kanskje hans optimisme ved tanken av "jaja, det kunne jo vært verre" egentlig bare er skjult pessimisme. Det igjen forteller mye om hvor desperat han egentlig føler i situasjonen, og kan frakte seernes empati til et sted hvor de faktisk kan kjenne igjen seg selv, heller enn å le av det de ser på som en psykisk svak, veslevoksen gutt.

Et annet virkemiddel, om ikke jeg bare finner film-placebo altså, er hvordan Ingemars indre konflikter skildres i det ytre. Dette er svært annerledes enn de fleste filmer, spesielt i forhold til de som tar for seg temaet modning, eller tenåringsalderen. Tolkningen av de stadige Laika bemerkningene kan være et eksempel på dette. Mest åpenbart i mine øyne var personifiseringen av seksualitet, i form av guttjenta Saga. Istedet for at Ingemar skylder på seg selv, skylder storebroren på ham, i forhold til morens situasjon. Det går igjen, og igjen.

Historiens har for det meste dynamiske karakterer, og de viktige personene forandrer seg synbart i løpet av filmen. I forhold til billedbruk vil jeg si at farge og lyssetting er mer pragmatisk en sammenhengende. I noen scener er det lagt vekt på kontrasten imellom det muntre i omgivelsene, og det mørke i hendelsene. Her tenker jeg mest på den solfylte dagen hvor moren til Ingemar og Erik ble hentet av sykebilen, foran alle ungene i nabolaget. Samtidig er det og brukt for å formidle Ingemars følelser mer direkte, sånn som deler av vinterscenene, men også her er det klar bruk av det kalde grå til å skape kontrast, som da Ingemar igjen møter Gunnar på Småland i vintersesongen.

Alt i alt vil jeg si at det var en bra film, som i seg selv lar det være opp til seeren å bedømme hvorvidt de vil underholdes av filmen som en åpen bok uten skjulte motiver, eller om de vil grave seg dypere ned i temaene som blir hintet til, men aldri forklart.

Bilde lånt fra Bergen Filmklubb.

Heidi Linde om det være manusforfatter!

Så var det den tiden igjen da...

Heidi Linde er en manusforfatter til film, hvis tittelen var uklar, mener jeg. Hun forklarer at i film er det flere utfordringer i forhold til realisering av situasjoner enn det ville vært i en tilsvarende fortelling i bokform. Blant annet kan indre dialog være vanskelig skildre i filmen, og det er lettere å lage eksplosjoner, samt gjennomføre stunt igjennom ordet enn i den virkelige verden.

Det er heller ikke så lett å være manusforfatter i forhold til hvor mange behov som skal tilfredsstilles. Hvor en bok kan, etter forfatterens egen regi, være hva som helst, må en film plutselig diske opp både for skuespiller, regissør og forventet publikum. Det at manus skal forholde seg til mange faktorer kan og skape mye frustrasjon, da antall utkast godt kan komme opp i to sifre.

Trass utfordringer kan det være en belønnende. Lønnen avhenger i det store på hvor mye, og hvor bra arbeid som er gjort, så en har mulighet til stor inntekt samt fleksibel arbeidstid. Samtidig krever det mye selvdisiplin. Jeg vet selv at jeg ikke hadde orket å stå opp klokken 0700 hvis jeg ikke måtte. Om belønningen hadde vært så materiell som en lønning kunne jeg kanskje gjort et unntak, men på lengre sikt ville jeg blitt arbeidsløs.

For å oppsummere kan en vel si at en mister mye av friheten i bruk av virkemidler som ikke kan formidles audiovisuelt like effektivt som i en bok, og det at det vil være mange involverte parter.


Intervjuet med Heidi Linde:

Hvis du ser dette så er noe galt...

Embeddet fra originalsiden til Gyldendah.

Blogg om en helt tilfeldig musikkvideo

I dag har jeg valgt å skrive om musikkvideoen til sangen White People for Peace, av Against Me! Den kom først som del av albumet New Wave i 2007.

Teksten er ren samfunnskritikk mot byråkratiske hindrer i situasjoner hvor mennesker lider. Fokuset er på krig, som følge av en politisk uenighet: "This was a war without reason." Videre er det kritikk av Guds plass i krigføring, og hvordan mye krig er en lek uten grunn, hvor alle de involverte taper. Bakmennene, derimot, tjener seg rike på krigsøkonomien. Tittelen i seg selv er kritikk på hvordan den vestlige verden oppfører seg i sin søken på fred igjennom krig. Et annet svært viktig poeng i sangen er kritikken av band som lager protestsanger for å få flere lyttere.

I videoen skildres dette av en oppsetting av Amerikansk fotball uten mål og ball, som vektlegger unødvendigheten i det hele. Utstyret er erstattet med plastikkvåpen og karnevalgassmasker. Til slutt sitter begge lagene igjen. Det er ingen vinner. Videoen er en sammenhengende historie, om enn bisarr. Artistene selv gjør innspill. Om det er selvironi, eller heller en mer naiv utadvent kritikk er vanskelig å si, men bandene som skriver protestsanger for eget formål er den mindre estetiske skapningen som kravler rundt på toalettet, og skriker ut. I teksten er det gjort helt klart at dette ikke har noen effekt, og at det ikke er en sann innsats for å løse problemene. Da sangen er en stor kritikk, om en velger å ikke bruke ordet tirade, av både det ene og det andre er det interessant å tenke over hvorledes de treffer seg selv. Uavhengig av mulig dobbeltmoral har de interessante synsvinkler.

Musikken til Against Me! er punk rock, eller indie rock, avhengig av hvem en spør. Med hensyn til teksten ville jeg plassert White People for Peace i førstnevnte sjanger. Jeg syntes de har mye bra, siden de faktisk synger "om noe." Det er åpen samfunnskritikk som tar for seg en vinkling uavhengig av hva som skaper mest blest og dedikerte fans. Om det er av selvinteresse for å opprettholde nisje-imaget, eller å unngå mainstream musikken er vanskelig å si. Jeg syntes selv videoen fungerer bra. Tenkte mye på Irak krigen, i forhold til tidsrammen da sangen ble skrevet, og syntes videoen hjelper sangen med å uttrykke en ny oppfatning av hva som skjer.

Om en skal grave seg enda lengre ned i analysens grumsete brakkvann kan en og trekke fram at krigene, som for de involverte virker åpenbart ensidige har to sider, som enhver sak. Det er rettferdiggjørelse på begge sider. Samtidig er det en byråkratisk prosess som er langvarig med overlegg: de som faktisk kan forandre stillingen er de som trekker den ut, da de har noe å tjene. De umiddelbart involverte, og "ofrene" har minst innvirkning på krigen. Samtidig formidler sangen at de som prøver å kaste seg på bølgen, og protestere for egen vinning er like ille som bakmennene som tjener pengene direkte på forferdelighetene.

White People for Peace, av Against Me!


Bilde og film hentet fra Against Me! sin hjemmeside.

Glogster-poster om Indianere

En helt grei sang

På vei igjennom gigabyte på gigabyte med sanger, fordelt på alt fra jazz og klassisk til punk rock kom jeg over den staselige Postgirobygget samlingen, som vanligvis samler støv (i overført betydning) helt fram til de første sommerdagene, da Idyll og Solskinnsdag blir satt på repeat.

Etter mitt vanlige daglige regiment med klassisk og indie rock var det veldig forfriskende med norske feelgood tekster. Til slutt stoppet musepekeren over "Forsvarets Luftvernrakett," og etter å ha hørt igjennom den et par ganger bestemte jeg meg for å se om det lå noe under overflaten.

I det bokstavelig ligger det desidert noe under overflåten. Mer billedlig er det kanskje ikke like mye kritikk, skjulte motiver og samfunnskritikk, men det er mening utover historien.

På blidt vis, med sann feelgood stemning, forteller sangen om at sangerens far hadde sett en luftvernrakett på en og en halv meters dyp ved det lokale badestedet på Sørlandet. Faren, som "var en snarrådig man" fikk alle opp av vannet, og gjenforteller hvordan han reddet de badelystne til tilskuerne som samler seg. En venn av en venn av en venn kjenner noen i forsvarsdepartementet, og mindre enn en time etter ruller en av forsvarets fregatter innover fjorden. 21 militære evakuerer området, og dykkerne sendes ned for å desarmere den farlige raketten.

Da dykkerne kommer opp med en gammel Bayer flaske er faren, som som sagt var en snarrådig mann, ingensteds å finne.

Noe som er fint med sangen er at det ikke krever noen utdypende analyse, store forkunnskaper, eller kjennskap til artistens synspunkter og meninger. Det er rett og slett en såpass rolig sang at den ikke forutsetter så mye. Uavhengig om du leser noe -- eller ingenting -- i teksten sitter en med samme følelse, og trekker gjerne litt på smilebåndene mot slutten.

Om en skal gå mer inn på hva teksten formidler utover det bokstavelig går det på hvor enkelt suggesjon virker når en selv er overbevist, og at en god dose skeptisisme kan redde deg fra mange flaue situasjoner. Ockhams Barberkniv er ikke bare en intellektuell vits.

Virkemidlene er ikke mer avanserte enn samspillet mellom melodien og teksten. Rytmen er upåklagelig, om uortodoks. Det er god dynamikk og variasjon i sangen. Kombinert med teksten er den ganske fengende -- om enn det kanskje ikke er sangen en setter på fullt volum på festen. :)

• Sangteksten

(Bilde fra FlickrCC)