En syk(t) god bok!

Chuck Palahniuk er en relativt kjent forfatter, med den geniale Fight Club boken under beltet, samt den kanskje mer kjente filmatiseringen.

Han har og skrevet boken Survivor, som er noe utenom det vanlige. Den starter på side 300-og-noe, og slutter på side 1. I boken møter vi Tender Branson, en av de overlevende fra Creedish kirkesamfunnet, hvor de aller fleste hadde begått selvmord.

Boken starter med beskrivelser av arbeidet. Her skildrer Tender, som er en tittel mer enn et navn, hvordan man best får blodflekker ut av tepper og klær, samt hvordan man fikser skuddhull. Han arbeider for et par som er en satirisk framvisning av konformist-samfunnet. De ringer han og spør om hvordan man korrekt skal spise forskjellige retter. Tender snakker om hvordan han spiser hummer, og hvordan han nesten har spist hele før han kjenner hjertet til hummeren slå.

Senere får vi vite om hvordan han ser på underholdning. Som i andre av Palahniuks bøker trives hovedpersonen med lidelser. Han operer en nødtelefon, hvor han sier til alle som ringer, i søk etter trøst, at de burde begå selvmord.

Boken er helt utenfor det vanlige. Palahniuk skriver forfriskende - langt fra vanlige konvensjoner om hva man kan og ikke kan skrive. Til dels ekstremt humoristisk, noen ganger forferdelig ekkelt, og totalt absurd. Fra introduksjonen med forskjellige matretter, til flykapring er dette en bok så utenfor det vanlige at den er herlig å lese.

Bilde fra http://bouvardpecuchet.clarence.com/archive/images/survivor_palahniuk.jpg

Jungelboken!

Foredraget og workshop'en var såpass lenge siden at jeg ikke husker mye av hva som forgikk. Likevel var det flott å bli litt mer involvert, både via dans, og Adils "foredrag." Jeg var skeptisk til hele oppsetningen da jeg i grunn ikke har så mye til overs for teater: har vært på Broadway og likte det lite da. Så for meg dette som en new-age oppsetning av en gammel klassiker med unødvendige virkemidler brukt kun for å skape litt PR. Tok nok feil der.

Av det som sitter igjen av inntrykket fra Adils foredrag var det at han hadde bakteppet for rollen klart I hodet, og beskrev sin oppvekst, hvor det var tydelig at han kjenner til Mowglis situasjon fra et unikt perspektiv, I forhold til dette med å finne sin egen identitet, og det med å tilhøre en gruppe. I stykket så vi Mowgli være kasteball imellom de forskjellige sosiale gruppene, og om en reagerer på en litt spesiell (se: effekt av fleinsopp på skribenter) karakterisering av nevnte grupper, reagerer man ikke I det minste på Adils tolkning av rollen.

Ble veldig (positivt) overasket, da det hele var godt framført -- og gjennomført. Det virket som om det var noen logiske brister i forhold til hvordan jeg ville sett på den originale historien. Dog er det kanskje på tide å oppdatere den, og da vil det jo selvsagt følge med noen inkongruente strekninger i framvisningene.

Temaet var tidløst, men likevel klarte stykket å fange nåtidens perspektiv. Med en drag-basert Bagheera, nynorsk Balloo og en jakal som referer tydelig til nåtidens matproblemer virket det ikke som den gamle historien det egentlig er.

Det var og veldig engasjerende med allusjoner til flere populære filmer, kanskje spesielt Kill Bill, noe som gjorde stykket veldig underholdende. Dette kom kanskje på bekostning av sammenhengen I oppstillingen, men … hva så?

Stykket kan anbefales på det sterkeste til de som ikke har sett det!

Bilde fra http://www.detnorsketeatret.no/.

Operasjon Dagsverk

Ungdomstid i Bangladesh skiller seg fra ungdomstid i Norge på mange måter. Det er mindre frihet, og man har ikke gratis utdanning – om det finnes noe tilbud i det hele tatt. Den åpenbare forskjellen er jo selvsagt penger. En ukelønn på 200 er ikke uvanlig her, men i Bangladesh kan det være mer enn en har mulighet for å tjene på en arbeidsuke.

Utdanning er viktig fordi det er det som danner grunnlaget for resten av livet. Uten en utdanning er sjansene for å komme seg ”noe sted” svært mye mindre.
Jeg syntes at Prosjekt Dagsverk er en god ide, om enn litt naiv. Det å gi andre en sjanse er selvsagt noe en ikke kan sette pris på i penger. Når vi har så mye, er det ikke noe problem å gi noe tilbake.
Selv ville jeg ikke si at det å delta i OD er noe som gir meg mye. Jeg deltar selvsagt gjerne i slikt arbeid, men jeg tror ikke det påvirker meg mye. Jeg er vel rett og slett for kynisk, eventuelt skeptisk, til å tro at jeg gjør en stor forskjell. I denne sammenheng mest i regi av at jeg snakket med en venn av min morfar, som har arbeidet med utdanningsprosjekter for jenter i nærmere 30 år, sier at det til store deler gjør lite nytte. De fleste av disse jentene blir gift, og har da ingen mulighet til å bruke sine tillærte ferdigheter. Må kanskje leke Djevelens Advokat, men undrer meg på om det hadde vært mulig å finne et prosjekt med større utbytte for mottagerne; absolutt ikke for å si at jenters utdanning i Bangladesh er unyttig, eller ikke vært vår innsats. Det er jo innlysende, men sier igjen at jeg tror flere folk kunne hatt nytte av det arbeidet som blir gjort.

Bilde fra http://www.od.no/.

Mikronovelle

Jeg er ikke en stor fan av de såkalte "mikronovellene." Disse legger vekt på at leseren skal stå for arbeidet med å tolke, noe som i seg selv kanskje er et grunnprinsipp innen skriving, men jeg ville sagt at seks ord er for lite å basere en analyse på. Igjen, dette er kanskje poenget, men jeg syntes fortsatt at dette ødelegger, i forhold til en "vanlig" novelle.

Mikronovelle:
For liten frist: hadde ikke tid

Permanent Link: http://paalinje.blogspot.com/2008/10/bloggoppgave-du-trenger-ikke-mer-enn-6.html.

Bilde fra FlickrCC

Nynorsk

Nynorsk kan ikke sies å være min sterke side. Nå har jeg jo egentlig aldri hatt noen undervisning i nynorsk, så det er vel egentlig gitt. Likevel ser utdanningsetaten på nynorsk som en viktig del av vår kultur.

Selv ville jeg sagt at mange nynorsktimer hadde vært bedre brukt til bokmål. Om finner ut hvor mange av de som går på skole nå vet hva en "kj" lyd er, kan en sette spørsmålstegn ved hvordan utdanningen er fordelt.

Allikevel må det sies at det handler om mer enn bare det å kunne noe. Nynorsk er vel strengt tatt en del av norsk identitet. Det ble lagd for å distansere vårt språk fra det danske, etter en periode med stor dansk innflytelse. (Rart hvor akseptert det da er å importere ord fra engelsk?)

Jeg ser på nynorsk som mål nummer to. Det er påkrevd, og derfor skal det gjøres. Hvis en tror at en kan forandre det må å bruke mye energi på å mistrives, eventuelt å prøve å forandre det, tar en feil. Sosialdemokrati betyr å innfinne seg med situasjonen, litt parafrasert. "Det er bare noe du må gjøre" er kanskje ikke den korrekte måten å besvare det på, men det er den mest praktiske måten å tenke på det.

Ellers er det bare å lese. Lese som i å lese, ikke pugge, da lesing er ekstremt effektivt for å lære språk. Nynorsk er viktig.

Skeptisk.


Bilde fra FlickrCC

Norsk

Norskfaget. Grammatikk, analyse, rettskriving, og mer. Det høres gøy ut, ikke sant? Likevel er det kanskje det viktigste faget vi har. Det er den klassiske problemstillingen: jeg vil gjerne kunne det, så lenge jeg ikke trenger å lære det! Alle vil jo mest sannsynlig si at å legge en dag i uken til å utvikle de mest grunnleggende og viktige ferdighetene vi har her i livet er helt åpenbart. Kaller man det en norsk fagdag er det ikke mange som er like positive, dog det selvsagt handler om det samme.

Det må vedtas at det er ekstremt viktig, selv om det ikke alltid er like er morsomt, eller spennende. Uten språk faller alt vi trenger i det daglige sammen.

Selv har jeg alltid tatt språkfagene som en utfordring, nettopp fordi det er de jeg er dårligst i. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å få inn den grunnleggende grammatiske kunnskapen. I grunn er det eneste jeg, i forhold til språk, virkelig har tatt godt ordforråd. Likevel kan jeg ikke fordra ordbøker, fordi de er så utrolig ueffektive i forhold til å finne relevant informasjon; gi meg heller en lommeutgave av google.

Å Blogge i seg selv er jo greit. Det gir en frihet for å uttrykke seg, med fokus på friheten. Jeg tror det kan bli veldig vellykket som en del av norskfaget, om en beholder den friheten. Jeg vil selv si at skrivergleden ikke finnes om en ikke har total frihet til å skrive hva en vil, og at dette skal stå overordnet enhver annen objektiv skriving. Altså burde mål, og følgende måloppnåelse være basert på det vi skriver, ikke det som det var ønsket at vi skulle skrive.


Bilde fra FlickrCC

:D

First Post ;D