Blogg om en helt tilfeldig musikkvideo

I dag har jeg valgt å skrive om musikkvideoen til sangen White People for Peace, av Against Me! Den kom først som del av albumet New Wave i 2007.

Teksten er ren samfunnskritikk mot byråkratiske hindrer i situasjoner hvor mennesker lider. Fokuset er på krig, som følge av en politisk uenighet: "This was a war without reason." Videre er det kritikk av Guds plass i krigføring, og hvordan mye krig er en lek uten grunn, hvor alle de involverte taper. Bakmennene, derimot, tjener seg rike på krigsøkonomien. Tittelen i seg selv er kritikk på hvordan den vestlige verden oppfører seg i sin søken på fred igjennom krig. Et annet svært viktig poeng i sangen er kritikken av band som lager protestsanger for å få flere lyttere.

I videoen skildres dette av en oppsetting av Amerikansk fotball uten mål og ball, som vektlegger unødvendigheten i det hele. Utstyret er erstattet med plastikkvåpen og karnevalgassmasker. Til slutt sitter begge lagene igjen. Det er ingen vinner. Videoen er en sammenhengende historie, om enn bisarr. Artistene selv gjør innspill. Om det er selvironi, eller heller en mer naiv utadvent kritikk er vanskelig å si, men bandene som skriver protestsanger for eget formål er den mindre estetiske skapningen som kravler rundt på toalettet, og skriker ut. I teksten er det gjort helt klart at dette ikke har noen effekt, og at det ikke er en sann innsats for å løse problemene. Da sangen er en stor kritikk, om en velger å ikke bruke ordet tirade, av både det ene og det andre er det interessant å tenke over hvorledes de treffer seg selv. Uavhengig av mulig dobbeltmoral har de interessante synsvinkler.

Musikken til Against Me! er punk rock, eller indie rock, avhengig av hvem en spør. Med hensyn til teksten ville jeg plassert White People for Peace i førstnevnte sjanger. Jeg syntes de har mye bra, siden de faktisk synger "om noe." Det er åpen samfunnskritikk som tar for seg en vinkling uavhengig av hva som skaper mest blest og dedikerte fans. Om det er av selvinteresse for å opprettholde nisje-imaget, eller å unngå mainstream musikken er vanskelig å si. Jeg syntes selv videoen fungerer bra. Tenkte mye på Irak krigen, i forhold til tidsrammen da sangen ble skrevet, og syntes videoen hjelper sangen med å uttrykke en ny oppfatning av hva som skjer.

Om en skal grave seg enda lengre ned i analysens grumsete brakkvann kan en og trekke fram at krigene, som for de involverte virker åpenbart ensidige har to sider, som enhver sak. Det er rettferdiggjørelse på begge sider. Samtidig er det en byråkratisk prosess som er langvarig med overlegg: de som faktisk kan forandre stillingen er de som trekker den ut, da de har noe å tjene. De umiddelbart involverte, og "ofrene" har minst innvirkning på krigen. Samtidig formidler sangen at de som prøver å kaste seg på bølgen, og protestere for egen vinning er like ille som bakmennene som tjener pengene direkte på forferdelighetene.

White People for Peace, av Against Me!


Bilde og film hentet fra Against Me! sin hjemmeside.

Glogster-poster om Indianere

En helt grei sang

På vei igjennom gigabyte på gigabyte med sanger, fordelt på alt fra jazz og klassisk til punk rock kom jeg over den staselige Postgirobygget samlingen, som vanligvis samler støv (i overført betydning) helt fram til de første sommerdagene, da Idyll og Solskinnsdag blir satt på repeat.

Etter mitt vanlige daglige regiment med klassisk og indie rock var det veldig forfriskende med norske feelgood tekster. Til slutt stoppet musepekeren over "Forsvarets Luftvernrakett," og etter å ha hørt igjennom den et par ganger bestemte jeg meg for å se om det lå noe under overflaten.

I det bokstavelig ligger det desidert noe under overflåten. Mer billedlig er det kanskje ikke like mye kritikk, skjulte motiver og samfunnskritikk, men det er mening utover historien.

På blidt vis, med sann feelgood stemning, forteller sangen om at sangerens far hadde sett en luftvernrakett på en og en halv meters dyp ved det lokale badestedet på Sørlandet. Faren, som "var en snarrådig man" fikk alle opp av vannet, og gjenforteller hvordan han reddet de badelystne til tilskuerne som samler seg. En venn av en venn av en venn kjenner noen i forsvarsdepartementet, og mindre enn en time etter ruller en av forsvarets fregatter innover fjorden. 21 militære evakuerer området, og dykkerne sendes ned for å desarmere den farlige raketten.

Da dykkerne kommer opp med en gammel Bayer flaske er faren, som som sagt var en snarrådig mann, ingensteds å finne.

Noe som er fint med sangen er at det ikke krever noen utdypende analyse, store forkunnskaper, eller kjennskap til artistens synspunkter og meninger. Det er rett og slett en såpass rolig sang at den ikke forutsetter så mye. Uavhengig om du leser noe -- eller ingenting -- i teksten sitter en med samme følelse, og trekker gjerne litt på smilebåndene mot slutten.

Om en skal gå mer inn på hva teksten formidler utover det bokstavelig går det på hvor enkelt suggesjon virker når en selv er overbevist, og at en god dose skeptisisme kan redde deg fra mange flaue situasjoner. Ockhams Barberkniv er ikke bare en intellektuell vits.

Virkemidlene er ikke mer avanserte enn samspillet mellom melodien og teksten. Rytmen er upåklagelig, om uortodoks. Det er god dynamikk og variasjon i sangen. Kombinert med teksten er den ganske fengende -- om enn det kanskje ikke er sangen en setter på fullt volum på festen. :)

• Sangteksten

(Bilde fra FlickrCC)

Brasil - Norge av Larsern'

Brasil-Norge
Av: Thomas, Henrik, Thea og Håvard
Diktet Brasil-Norge handler om fotballkampen mellom Brasil og Norge i 1998 som ble spilt i VM i Frankrike. Diktet er skrevet av Lars Saabye Christensen, og kom ut samme året som kampen. Han prøver å gjengi kampen med sine egne ord, og får fram at Norge vinner mot alle odds.

Diktet handler om et konkret motiv, nemlig den store fotballkampen. Christensen bruker hele tiden bilder for å få fram hvordan lagene står i forhold til hverandre. Han bruker bilder som for eksempel ”den norske skogen reiser seg og sprenger tregrensene”, som betyr at det norske publikummet reiser seg når Norge scorer. Lars Saabye Christensen skildrer en fotballkamp, så handlingen blir veldig åpenbar. Man kan og si at diktet skildrer en konkret hendelse. Diktet er fortalt i kronologisk rekkefølge i forhold til kampen.

Strofene i diktet Brasil-Norge følger kampens gang. Diktet er delt inn i strofer. Diktet er ikke bygd opp på rim og rytme. Gruppas mening er at diktet blir kjedelig uten rim og rytme. Dette kommer av at rim og rytme gir diktet mer følelse og flyt. For å få fram motivet og temaet i diktet bruker forfatteren ganske mange ord og skildringer. I stedet for å si rett ut at Norge ikke har de største oddsene, lever han seg inn i situasjonen og gir en dyp og følsom skildring.

Vi finner ingen gjentagelser i diktet. Uten gjentagelser legger ikke forfatteren noen spesiell vekt på de enkelte temaene. Virkemiddelet gjentagelser brukes ikke i noen grad. Setningsoppbygningen i diktet er fragmentert. Det vil si at verslinjene ikke er fullstendige. Det er brudd og variasjon i diktet, som gjør diktet mer dynamisk.

Vi finner flere kontraster i bildene i diktet. I den første strofen er det mye kontrast mellom de språklige bildene. For eksempel ”Hvis Norge er våt sement er Brasil en syngende elv”. Her er kontrastene våt sement og syngende elv. Et annet eksempel er ”Hvis Norge er lårhøner er Brasil flytende muskler”. I dette eksempelet er det lårhøner og flytende muskler som er kontrastene.

I diktet finner vi flere språklige bilder. Disse er preget av sammenlikninger og symbolbruk. I bildet ”den norske skogen reiser seg og sprenger tregrensene” vil Christensen fram til at det norske publikum reiser seg da det norske laget scoret mål. Ett annet bilde vi så på var ”hvis Norge er granlegger i den dypeste snø er Brasil palmekroner i silende sol”. I dette språklige bildet vil han fram til at Norge spiller mot sine odds, og Brasil har alle fordeler med seg.
Bildet ”Hvis Norge er en gjedde på grunna i indre Østfold er Brasil en vakende piraja under den finmaskete himmelen over Rio”, betyr akkurat det samme som eksempelet over.
Diktets tema, utover det mer åpenbare i skildringen av en fotballkamp, kan sies å være at det finnes alltid håp, og at en ikke må ta for gitt hva som vil skje. Den beste måten å forutsi fremtiden på er å lage den.

Bilde fra FlickrCC.

Du må ikke sove!

Etter folkeavstemningen på Dagbladet går det klart at det norske folk (i hvert fall de som stemmer på internet) foretrekker gripende dikt om felles historie. ”Du må ikke sove” er den klare vinneren, med sine opplivende anklager, og koblinger til andre verdenskrig og et okkupert Norge.

Avsagd Hagle retter nok av kritikk mot samtidspoesien. De mener at ordene ”hånd,” ”fugl,” og ”tre” forekommer for mye. Funksjonen ved å klinisk gå igjennom dikt, og hvorfor de bedømmer ordbruken er lite begrunnet.

Under Du må ikke sove ligger Den Draumen, på tredje plass og Ord over grind på andre. Den draumen handler, etter min tolkning, om det å ikke gi slipp på drømmene sine. At man ikke må ta for gitt at det er umulig, og at det kreves initiativ. Ord over grind handler om møte mellom to, ved en grind, og et skille imellom dem. Om det referer til et klasseskille, i og med at de helt klart ikke kan møtes på noen annen måte enn ved dette skillet imellom, eller om det handler om kjærlighet og to som ikke tør å ta initiativet, og risikoen vet jeg ikke. Likevel liker jeg hverken den eller den andre. De er ikke engasjerende på samme måte som Du må ikke sove.

Lyrikk

Lyrikk er en form for dikt som spesialiserer seg på å beskrive følelsene og stemningene i et øyeblikk. Det gir et greit skille i forhold til poesi, som er generelt og omfatter det meste av dikterisk natur. Likevel er det vanskelig å skille de forskjellige undersjangrene i praksis. Selv har jeg aldri hatt så mye til overs for dikt, lyrisk eller ei. Jeg ser det estetiske ved sjangeren, og setter pris på det som sådan, men er sta på at det skrevne ord skal formidle et budskap, og at den virkelige verdien framkommer av hvor effektivt, og grundig informasjon formidles. Dikt virker da plutselig som en veldig lang omvei, i forhold til hva jeg mener burde gis av informasjon, selv om den har pen klang og fengende rytme.

Med en Buket, av Henrik Wergeland.

Den har ei sjæl, som ikke tror,
naturen er en aaben bog,
at mossens blege klippeflor
saa vel som rosen har sit sprog.

Dette er et dikt jeg fant på Dikt.org. Jeg valgte det fordi forfatterens fornavn er Henrik det begir seg ut på et tema, etter min tolkning, som jeg syntes er interessant. Det er åpent, men handler om tro, håp og tillit til og forståelse for ting vi ikke forstår.

Parafrasert:

Den som ikke tror, har ikke en sjel,
Naturen kan tolkes som en åpen bok,
Mosens bleke klippeflor
Så vel som rosen har sitt språk

Jeg mener diktet handler om det å være åpen for muligheten at det er ting vi ikke kan kontrollere eller forstå, og at det er viktig å akseptere dette for å ”overleve” – i en overført betydning – i en verden som kan tolkes på så uendelig mange måter. Diktet prøver å formidle at en ikke må akseptere som sant det som virker åpenbart om det ikke finnes bevis, og aldri å la skeptisismen overvinne fantasien. Det eksistensielle er underordnet det spirituelle i vår tolkning av naturen.

Photostory

Min gruppes digitale fortelling omhandlet temaet materialisme. Vi mente det var et viktig tema, og at det samtidig var mulig å finne relevante resurser effektivt. Selv om vi arbeidet selvstendig, samlet vi alle de forskjellige puslespillbitene gjennom samarbeid. Lydsporet var en utfordring, i og med at den ferdiginnspilte teksten forsvant da min PC krasjet. Ikke ble det mye bedre da instruks i forhold til innspilling av lydspor var feil, så vi fikk ikke legge inn noen bakgrunnsmusikk. Ellers var det noe problematisk å finne relevante bilder.

Det ferdigstilte produktet var kanskje litt upolert, men helheten veide opp for det, så jeg er fornøyd med resultatet både kreativt sett, og karaktermessing sett. Tatt i betraktning at en stor bolk av arbeidet ble tatt kvelden før fremføring, grunnet tap av data virker kanskje sluttproduktet enda bedre.

Det var mange andre fine photostoryer, med vidt varierende temaer. Såvidt jeg kan forstå var det flere fortellinger fra hvert av de tillate temaene. Det de kommuniserte, generelt sett, var kanskje hvor viktig det er å realisere de forskjellige måtene en oppgave kan tolkes og løses på, og hvor forskjellig sluttproduktet kan være selv med et likestilt startpunkt.

Bildet er hentet fra FlickrCC

Et halvår på Sanvdika VGS

Det første halvåret er ferdig, og det er neeeesten på tide å begynne å glede seg til sommerferien.

Overgangen fra ungdomsskole til videregående har gått bra, med mye mindre dramatikk enn lærerne hadde forberedt oss på. Selv syntes jeg skole har vært rimelig avslappet siden jeg kom tilbake til Norge. Lærerne er forståelsesfulle, og med unntak av såkalte "helvetesuker" med tolv innleveringer, syv prosjekter, og fem prøver går det bra. Karakterene er ikke særlig mye dårligere heller, om enn det er høyere krav.

De forskjellige fagene er i bunn og grunn ikke så forskjellige. Det er ingen radikale forandringer annet enn at vi har nye lærere, og dekker (til dels) nytt stoff. Læremiljøet er samtidig mer avslappet, og mer anspent, i og med at vi har mer ansvar for vår egen læring. Selv setter jeg mye pris på det ansvaret, da jeg naivt (eller arrogant, avhengig av hvordan man ser det, -) nok mener jeg vet best hvordan jeg lærer. Friheten til å kunne skape mine egne arbeidsmetoder uten kontinuerlig oppdatering av hvordan en lærer syntes en oppgave burde løses er forfriskende i forhold til den norske ungdomskolen.

Fysisk, psykisk og sosialt har overgangen vært lett. Skolen er flott, ny og moderne. Er og veldig fornøyd med klassen, selv om det var tungt at ungdomskoleklassen ble splittet.

Selv har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt hverken om norskfaget, eller ungdomskolen generelt, i og med at jeg gikk snaue 4 måneder på norsk ungdomskole. Har da ikke observert noen store forskjeller imellom norskfaget på de forskjellige nivåene; norskfaget i seg selv er nytt for meg. Både videregående norsk, og norsk på ungdomskolen går i det samme, et fag jeg enda ikke forstår den generelle sammenhengen i nok til å sammenligne den med noe annet. Utover at alle fagene gir mer frihet på VG1 enn på ungdomskolen er det ikke mye som stikker seg ut, kanskje med unntak av blogging i norskfaget.

Det faglige stoffet har i grunn vært mer av det samme: nytt stoff, men ellers mye av det samme.

Bilde fra FlickrCC.

En syk(t) god bok!

Chuck Palahniuk er en relativt kjent forfatter, med den geniale Fight Club boken under beltet, samt den kanskje mer kjente filmatiseringen.

Han har og skrevet boken Survivor, som er noe utenom det vanlige. Den starter på side 300-og-noe, og slutter på side 1. I boken møter vi Tender Branson, en av de overlevende fra Creedish kirkesamfunnet, hvor de aller fleste hadde begått selvmord.

Boken starter med beskrivelser av arbeidet. Her skildrer Tender, som er en tittel mer enn et navn, hvordan man best får blodflekker ut av tepper og klær, samt hvordan man fikser skuddhull. Han arbeider for et par som er en satirisk framvisning av konformist-samfunnet. De ringer han og spør om hvordan man korrekt skal spise forskjellige retter. Tender snakker om hvordan han spiser hummer, og hvordan han nesten har spist hele før han kjenner hjertet til hummeren slå.

Senere får vi vite om hvordan han ser på underholdning. Som i andre av Palahniuks bøker trives hovedpersonen med lidelser. Han operer en nødtelefon, hvor han sier til alle som ringer, i søk etter trøst, at de burde begå selvmord.

Boken er helt utenfor det vanlige. Palahniuk skriver forfriskende - langt fra vanlige konvensjoner om hva man kan og ikke kan skrive. Til dels ekstremt humoristisk, noen ganger forferdelig ekkelt, og totalt absurd. Fra introduksjonen med forskjellige matretter, til flykapring er dette en bok så utenfor det vanlige at den er herlig å lese.

Bilde fra http://bouvardpecuchet.clarence.com/archive/images/survivor_palahniuk.jpg

Jungelboken!

Foredraget og workshop'en var såpass lenge siden at jeg ikke husker mye av hva som forgikk. Likevel var det flott å bli litt mer involvert, både via dans, og Adils "foredrag." Jeg var skeptisk til hele oppsetningen da jeg i grunn ikke har så mye til overs for teater: har vært på Broadway og likte det lite da. Så for meg dette som en new-age oppsetning av en gammel klassiker med unødvendige virkemidler brukt kun for å skape litt PR. Tok nok feil der.

Av det som sitter igjen av inntrykket fra Adils foredrag var det at han hadde bakteppet for rollen klart I hodet, og beskrev sin oppvekst, hvor det var tydelig at han kjenner til Mowglis situasjon fra et unikt perspektiv, I forhold til dette med å finne sin egen identitet, og det med å tilhøre en gruppe. I stykket så vi Mowgli være kasteball imellom de forskjellige sosiale gruppene, og om en reagerer på en litt spesiell (se: effekt av fleinsopp på skribenter) karakterisering av nevnte grupper, reagerer man ikke I det minste på Adils tolkning av rollen.

Ble veldig (positivt) overasket, da det hele var godt framført -- og gjennomført. Det virket som om det var noen logiske brister i forhold til hvordan jeg ville sett på den originale historien. Dog er det kanskje på tide å oppdatere den, og da vil det jo selvsagt følge med noen inkongruente strekninger i framvisningene.

Temaet var tidløst, men likevel klarte stykket å fange nåtidens perspektiv. Med en drag-basert Bagheera, nynorsk Balloo og en jakal som referer tydelig til nåtidens matproblemer virket det ikke som den gamle historien det egentlig er.

Det var og veldig engasjerende med allusjoner til flere populære filmer, kanskje spesielt Kill Bill, noe som gjorde stykket veldig underholdende. Dette kom kanskje på bekostning av sammenhengen I oppstillingen, men … hva så?

Stykket kan anbefales på det sterkeste til de som ikke har sett det!

Bilde fra http://www.detnorsketeatret.no/.