Filmvaner

Jeg ser mye på film. Likevel er det ingen fastsatt rutine. Jeg ser ikke en film hver dag klokken 18:32, og jeg ser ikke X antall filmer i uken. Jeg ser på film når jeg har lyst til det, og da kan det godt være en uke med 14 filmer, og en uke hvor jeg ikke orker å skru på TVen i det hele tatt.

I forhold til sjanger tenker jeg lite. Har sett filmer som jeg liker innen de fleste sjangre, selv om jeg alltid har hatt en forkjærlighet til krigsfilmer. Ellers handler det om at filmen må gripe tak i seeren fort. Om den først har gjort det, vil resten av filmen bli mottatt veldig godt. Om filmen er kjedelig i starten vil den miste mye av vår interesse, og vi oppfatter den som relativt kjedelig, selv om store deler av handlingen kan være god og engasjerende.

Nå til dags er det langt imellom gode filmer. Mange er gamle filmer, reformatert for et ny generasjon av seere. Originale filmer har så godt som forsvunnet fra Hollywood. Hvis filmen ikke er en remake, kan du nesten banne på at du i bunn og grunn har sett historien før, om ikke flere ganger. De fleste filmer følger det en kan se på som en mal. Da er det ikke vanskelig å tenke seg hva som kommer til å skje i filmen, og den blir ikke spennende.

Yndlingsfilmene blir det da langt imellom. The Shawshank Redemption, Apocalypse Now, Pulp Fiction, The Godfather trilogien, Fight Club, Layer Cake, The Thin Red Line, og Trainspotting topper listen. Alle har til dels originale historier, eller innfallsvinkler, og griper seeren innen de første fem minuttene.

En film som gjør dette spesielt godt er Trainspotting:


Det som skal til er i bunn og grunn bare en god dose originalitet. Jeg bedømmer en god film ved at jeg sitter på kanten av setet og ikke vet hva som kommer til å skje. At de onde taper, og de gode vinner blir da noe repetitivt og kjedelig. Det filmene overfor har til felles er at utfallet enten er forskjellig fra det en skulle trodd, eller at man kommer til slutten på en uforventet måte.

Bilde fra Layer Cake hentet fra Thisisamericansoccer.com