...
Er usikker på hva jeg skal skrive om denne filmen. Den var litt morsom, som en gresk tragedie; skjønte ikke så mye av den, men lo halvparten av tiden.
Mitt Liv som Hund kom ut i 1985, og er regissert av Lasse Hallström. Den omhandler gutten Ingemar sin oppvekst, preget av morens sykdom. Ingemar, og broren Erik er ustyrlige, og skaper problemer og frustrasjoner for moren. Det når er punkt hvor hun ikke lenger har krefter til å ta hånd om dem, og da faren visstnok jobber med bananbåter ved ekvator blir de sendt for å bo hos andre familiemedlemmer. I flyttingen mister Ingemar hunden sin, Sickan, som blir sendt til et "hundepensjonat" -- I den forstand at avliving er permanent pensjonering. Tapet preger Ingemar, som ikke før senere finner ut at hunden ikke bare er sendt bort, men faktisk er borte. Han blir det legene kaller spik spenna gææærn' når han finner ut at hunden ikke får daglige turer i Sveriges flotte natur, men heller en lengre løpetur på de evige jaktmarker.
Hvis en vil gå dypere kan en nok det. Om en ikke vil gå dypere, så har man kanskje ikke noe valg. Uansett. Historien kan sies å være en erketypisk modningfortelling. Ingemars vei til de voksnes rekker er brutal, med et dysfunksjonelt hjem i bakgrunnen.
Vil og benytte meg av sjansen til å si at det burde ha vært gitt en bedre beskjed om hva oppgaven ville være. "Skrive en tekst om filmen" var noe jeg trodde fokuserte på mer abstrakte temaer fra handlingen enn konkrete beskrivelser av billedutsnitt, og kamerafokus.
Selv vil jeg påstå at filmen ikke er så 'random' som en tror, hvis en ser på filmen med et smil. Den tar opp seriøse temaer om det å vokse opp, deriblant seksualitet og det å takle en vanskelig hjemmesituasjon. Kanskje er heller ikke tankene om Laika så søkt som en først tror. Laika, i likhet med Ingemar, blir kastet ut i en eksistens han ikke har noen kontroll over. Da moren dør, har Ingemar ingen vei tilbake til bakken. Kanskje hans optimisme ved tanken av "jaja, det kunne jo vært verre" egentlig bare er skjult pessimisme. Det igjen forteller mye om hvor desperat han egentlig føler i situasjonen, og kan frakte seernes empati til et sted hvor de faktisk kan kjenne igjen seg selv, heller enn å le av det de ser på som en psykisk svak, veslevoksen gutt.
Et annet virkemiddel, om ikke jeg bare finner film-placebo altså, er hvordan Ingemars indre konflikter skildres i det ytre. Dette er svært annerledes enn de fleste filmer, spesielt i forhold til de som tar for seg temaet modning, eller tenåringsalderen. Tolkningen av de stadige Laika bemerkningene kan være et eksempel på dette. Mest åpenbart i mine øyne var personifiseringen av seksualitet, i form av guttjenta Saga. Istedet for at Ingemar skylder på seg selv, skylder storebroren på ham, i forhold til morens situasjon. Det går igjen, og igjen.
Historiens har for det meste dynamiske karakterer, og de viktige personene forandrer seg synbart i løpet av filmen. I forhold til billedbruk vil jeg si at farge og lyssetting er mer pragmatisk en sammenhengende. I noen scener er det lagt vekt på kontrasten imellom det muntre i omgivelsene, og det mørke i hendelsene. Her tenker jeg mest på den solfylte dagen hvor moren til Ingemar og Erik ble hentet av sykebilen, foran alle ungene i nabolaget. Samtidig er det og brukt for å formidle Ingemars følelser mer direkte, sånn som deler av vinterscenene, men også her er det klar bruk av det kalde grå til å skape kontrast, som da Ingemar igjen møter Gunnar på Småland i vintersesongen.
Alt i alt vil jeg si at det var en bra film, som i seg selv lar det være opp til seeren å bedømme hvorvidt de vil underholdes av filmen som en åpen bok uten skjulte motiver, eller om de vil grave seg dypere ned i temaene som blir hintet til, men aldri forklart.
Bilde lånt fra Bergen Filmklubb.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar